Himmelspretten 25.5

Jeg har begynt å lese i "Praxis och tyst kunnande" av filosofen Kjell S Johannesen (som Maria henviste til). I artikkelen "Tankar om tyst kunnskap" tar han utgangspunkt i det positivistiske kunnskapssynet hvor bare det som kan uttrykkes i et språk og som kan belegges med empiri eller utledes av logiske slutninger, kalles kunnskap. Dette står i strid med kunnskapssynet til Aristotiles. Han delte inn kunnskap i tre: episteme (vitenskapelig), fronesis (praktisk) og techne (håndtverksmessig). (Se Bernt Gustavsson). Ut fra det positivistiske kunnskapssynet er ikke yrkeskunnskap (yrkeskunnande) kunnskap. Etisk eller kunstnerisk kunnskap er heller ikke kunnskap i følge dette synet. Johannesen argumenterer derfor mot det positivistiske synet. Han tar utgangspunkt i teoriene til den eldre Wittgenstein - språkspillene og snakker om de språklige definisjonene og språkreglene. Det er ikke definisjonene og reglene som er avgjørende, men de sammenhengene som ordene og begrepene brukes i: språkspillene. Det er praksisen som gir ordene mening. Wittgensteins berømte sitat: det vi ikke kan snakke om må vi tie om - handler nettopp om det positivistiske kunnskapssynet. Sitatet lyder i følge Johannesen: det som över huvud taget låter sig sägas, låter sig sägas klart och om det man inte kan tala måste man tiga." s. 83). Man anså likevel at kunsten kunne formidle det usigbare på en indirekte måte (s.83). (Johansen referer til seg selv).

Dette føler jeg er ganske grunnleggende. Johannesen ender jo opp med å snakke om fire aspekter av kunnskap: påstands-, fortrolighets-, ferdighets- og omdømmeskunnskap. Fortrolighets og ferdighetskunnskap er avhengig av praksis.

De to første formene eller aspektene av kunnskap kommer fra Gilbert Ryle - knowing that og knowing how (Se også Qvortrup), mens fortrolighets- og omdømmeskunnskapen kommer fra Kjell S Johannesen. Han utleder den i kapittelet "Tysta inslag i kunnskap och førståelse". Jeg har laget et utdrag i en pdf.