Mandag med finteksting...

...i den forstand at jeg jobber med veien inn i teksten. Føler veldig at vi må se på struktur og form. Pia du sa i telefonen at vi hadde blitt enig om avhandlingsformen, og det hadde vi jo.... Samtidig er det noe med det å kunne puste.... Det ligger meg så mye nærmere å gå fra praksis til teori, enn å si "I følge fenomenologien.... her i denne oppgaven vil vi .." Jeg har endret litt på min start. Mistet litt grepet og går nå over til andre ting.

”At skriva i hop seg” er tittelen på en bok av den svenske språk- og yrkesforskeren Maria Hammarén. Tanken bak boka er at det er gjennom å skrive eller egentlig gjennom å reflektere at du skaper deg selv; din egen stemme. Refleksjon blir for Maria en nødvendighet for at mennesket skal kunne konstituere eller skape seg selv – i livet generelt og oss selv som fagpersoner. Utviklingsforskeren Terje Tveit sier det slik: ”Erfaring uten refleksjon er kun hendelser uten mening”. Det er med andre ord gjennom å reflektere at du skaper mening og i neste omgang skaper din identitet.

Dette er en liten bit av store erkjennelsesmessige spørsmål som vi vil komme tilbake til. Hva er virkelighet – noe som er eller noe vi skaper - og hva er et menneske – hva er det som konstituerer mennesket? Her vil vi begrense oss til å si at vi støtter oss til fenomenologiske tankeganger. Dvs. at vi er opptatt av fenomenene slik de fremkommer for mennesket og ikke av ”fenomenene” i seg selv. Det vil si at virkeligheten skapes gjennom individets oppfatning av den verden hvor individet selv er en del. Beskrivelsen av virkeligheten er uendelig avhengig av person, perspektiv, persepsjon, posisjon… og at beskrivelsen alltid er knyttet til individet.
Vi forholder oss til virkeligheten med hele oss – ikke bare med det bevisste intellektet – tankene våre. Det er kroppen med sanseapparatet som er vårt ”grenssnitt” både mot egen kropp og mot verden utenfor. Vi har ingen direkte tilgang til verden utenfor, alt går gjennom sanseapparatet.