Er hovedfag morsomt....?

Er det en glede å jobbe med hovedfaget? Føler jeg meg lykkelig?
Jeg vil ikke svare på spørsmålet, men det faktum at jeg i det hele tatt stiller spørmålet gir kanskje en indikasjon? Det går mer og mer opp for meg at det å skrive en hovedoppgave bare er et svennestykke. Det er som da vi stod på sløyden og lærte oss å høvle. Det var ikke produktet i seg selv som var det viktige. Vi høvlet og høvlet for å komme ned til streken og få emnet mest mulig rett.

Jeg føler at det er mye høvling med hovedoppgaven. Jeg er ikke helt sikker på at jeg synes dette er så spennende. I dag, føles nesten som en mandag morgen, har jeg mest lyst til å gi opp. Teksten skal inn i en form som jeg ikke liker. Jeg føler ikke at jeg behersker alle de områdene som vi skal skrive om. Jeg har da ikke oversikt over status og utviklingen på området. Jeg kan late som. Slik Xanadu et. al skriver er det viktigste nå (Klø meg på ryggen: 1995, s. 123). Problemet mitt er litt anderledes enn det Pia ga uttrykk for i går via en SMS : I møtet med papiret fryser tanken til is, rødhette møter ulven og å være båtflyktning virker tiltrekkende..." . Tanken blir for meg ikke kjølig nok..., den fryser ikke til is. Jeg får ikke til det "vitenskaplige", det strukturerte. Nå gjør jeg slik... Jeg skriver journalistisk og vil fortelle en historie uten å ta med hele fundamentet og beskrivelsen av hvem jeg er og hvorfor jeg gjør slik og slik.... Jeg hater å høvle...

Atle kl. 8.43 på nasjonaldagen til USA.