Det instrumentelle mistaket

Filosofen Hans Skjervheim lanserte begrepet det instrumentelle mistaket. Filosofkollega Jon Hellesnessier om dette ved Skjervheims død:

Det store mistaket i samtidskulturen går ifølgje Skjervheim ut på å oversjå skiljet mellom teoretiske og praktiske problem. Dermed trur ein at det er råd å utvikle teoretiske vitskapar som dekker det praktiske feltet slik at ein kan avleie ei teknisk eller instrumentell løysing. Ein trur at det kan finnast ei instrumentell løysing på samhandlings- og kommunikasjonsproblema. Dette er det såkalla instrumentalistiske mistaket.

Min tolkning av Hellesnes er at det handler om å bruke andre til sitt mål, en asymetrisk relasjon i stedet for en symetrisk hvor man samhandler. Han trekker fram eksempler fra pedagogikk og journalistikk. I den moderne tabloidjournalistikken blir leseren et objekt som skal påvirkes. Det samme i pedagogikken. Er dette nytt da? Har det ikke alltid vært slik? Mediene har da aldri vært nøytrale? Alt det som sies sies av noen. Dette kan det godt reflekteres rundt.

Skjervheim angriper i følge Hellesnes også postmodernismen og "anything goes" hvor intet er "sant og falsk, rett og galt". Den er med på å legge grunnlaget for det instrumentelle mistaket...

Dette vil jeg komme tilbake til. Ser ikke helt konsekvensen av dette enda.

Viktige moment:

• Objektgjøringen i stedet for relasjon
• Overføring av begreper fra et område til et annet. Skjervheim kaller dette semantisk imperialisme "det å tvinge ein terminologi på eit område der den ikkje høver, men berre lagar ugreie". Dette ser vi jo mange eksempler på; studentproduksjon, kunder i offentlig sektor...

Se kronikken til Hellesnes