Å bruke litteratur som triggere for faglige diskusjoner

Bo Gøranzon og dialoger.se er opptatt av å bruke litteratur som triggere for refleksjon. I boka "Det praktiska intellektet" henviser Gøranzon til Allan Janik: att litterära verk kan ha en "avgjorande betydelse på områden där de inte vid førsta anblicken äger relevans, t.ex. i arbetslivet." ..."Förkastandet av denna cartesianskt-positivistiska uppfatningen om kunnskapens enhetlighet är vetenskapsfilosofiens stora triumf under det senaste kvarsseklet även om det fortfarande finns människor som inte fattar dess verkliga kraft och betydelse." Dette er noe av det Qvortrup er inne på i boka "Det vitende samfunn" og dette handler om hvordan vi erkjenner verden. I følge det cartesianske verdensbildet kan all kunnskap uttrykkes i positivistiske termer (måles og veies) og det som ikke kan uttrykkes slik, kan man ikke snakke om (for å peke til Wittgenstein). Janik, Gøranzon mener tvert om. Det finnes annen kunnskap enn den positivistiske, vitenskaplige: den tause kunnskapen, fortrolighets- og ferdighetskunnskap. Poenget er at mMan kan få tilgang til denne kunnskapen via litterær refleksjon. Da er det snakk om å bruke klassiske tekster som har et innhold som setter tankene og ferleksjonen i sving. På vårt seminar i september var Gøranzon veldig klar på at det handlet om "autoriserte tekster". Mouwitz sier: Johannesens grunntanke är att tyst kunnskap mykket väl kan artikuleras, men med hjälp av andra artikulasjonsmodi än det verbalspråkliga."

Det praktiska intellektet

Har lest boka med samme tittel av Bo Gøranzon. I dag synes jeg at jeg fikk en liten "åpenbaring", at jeg skjønte en ny sammenheng. Gøranzon tar utgangspunkt i tesen til Wittgenstein om at man lærer "reglen" (eller fenomenet) gjennom å praktisere reglen. For Wittgenstein er et begrep en rekke av regelfølgende aktiviteter. Det er gjennom praksisen og det å delta i en praksis at regelen (eller begrepet) får sin mening. Man kan dermed ikke bare lære reglen (eller begrepet) i seg selv; man må delta i praksisen. Praksisen involverer flere ulike typer av kunnskap: påstandskunnskap (eller teoretisk kunnskap), ferdighetskunnskap (som du får gjennom å praktisere reglen, eller delta i praksisen) og fortrolighetskunnskap (kunnskap som ikke er direkte erfaring men som du får som deltaker av praksisen feks. overlevert fra andre). Noe av denne kunnskapen er taus. Poenget er at du ikke får med hverken ferdighets- eller fortrolighetskunnskap når du ikke deltar i praksisen. Derfor må alltid teori og praksis henge sammen. En av de tingene Gøranzon har jobbet med er forsøkene på å omsette yrkeskunnande til dataspråk og automatisering og de problemene som oppstår når man ikke får med de to andre kunnskapsformene. I vår samtid har vi også vært opptatt av å kutte ut mer og mer av manuelt arbeid og erstatte det med datamaskiner, kalkulatorer osv. Tanken er da også at man ikke trenger å lære seg rutinearbeid, lage manuelle beregninger. Problemet blir da at man ikke blir en del av praksisen og ikke lærer seg reglen via praksis. Dermed blir mye kunnskap borte og vi vil aldri forstå reglen. Jeg har seinere gått videre på dette temaet og laget et dokument på Google docs.

Multimodalitet

Har lest litt i boka "Generasjon.com" som jeg synes er spennende. Her behandler Elise Seip Tønnesen bla. sammensatte tekster og "multimodalitet". Det er litt vanskelig å få has på begrepet. Har trodd at begrepet betegner nesten det samme som multimedia; at en sammensatt tekst er en tekst som benytter ulike media. Vet at modalitet kommer av modus; måte. Her ser det for meg ut som om en trykt tekst kan være multimodal hvis den består av ulike sjangre eller om den benytter ulike medier som lyd, bilde, tekst og video. "Begrepet multimodalitet, derimot er primært semiotisk forankret. Det dreier seg om hvordan tegn i ulike uttrykksformer kan spille sammen i en tekst. .." "...Når vi ser på tekster som multimodale, fokuserer vi på hvordan de ulike tegnsystemene bidrar til den totale meningen teksten formidler". I en fotnote heter det: "Begrepet multimodalitet bygger på en tankegang om hver uttrykksform (semiotisk ressurs) som en modalitet." Det var så langt og før jeg søkte på nettet. Da kom jeg til JonBlogg (Jon Hoem). Han sier: "Multimodalitet er et interessant begrep som tar opp i seg at en "tekst" er bærer av mening på flere nivå, ikke bare det rent lingvistiske med relevans for alle medierte medier, ikke minst de "digitale". Et eksempler er CSS Zen Garden som jeg skrev om for noen dager siden. Det viser eksempler der den samme teksten (eksakt lik xHTML-kode) er presentert med vidt forskjellige design, utelukkende ved hjelp av stilsett. Dette er dermed en enkel synliggjøring av tekstens multimodalitet." Han henviser også til forelesningsnotater av Anders Marner: Vår tids medier har information i flera kanaler än tidigare, de är "multimodala". Television och film innehåller såväl ljud som rörlig bild. Datorn är ett medium som kan innehålla flera medier, kanske samtliga tidigare medier, beroende på hur den programmeras. Det tycks vara något av en regel att ett senare medium i någon mening också omfattar det tidigare mediet. Skriftspråket har talspråket som innehåll, fotografiet tog över bl.a. porträttkonstens funktion, filmen tog över teaterns funktion och innehåller fotografi, television kan visa film etc. Så langt er det litt uklart for meg hva jeg skal legge i begrepet multimodalitet. Noen kommentarer?